Har du brukt spiritualiteten til å gjøre deg mindre?

Jeg hadde en nydelig avslutning av Ditt krystallklare livsdesign med gruppen i Oslo i helgen. Noe av det vakreste jeg vet, er å få gå i vekst sammen med mennesker som tør å møte seg selv. Ikke bare i de lyse øyeblikkene, når alt åpner seg og livet føles klart, men også når gamle lag kommer opp. Når motstanden viser seg, kroppen holder igjen og vi får øye på mønstre vi ikke visste at vi fortsatt levde fra.

Det er en dyp ydmykhet i å være vitne til menneskers vekst over tid, for det minner oss om noe vi lett kan glemme: Vi blir aldri ferdige.

Fellen i å tro at vi er ferdig utlært

Å tro at vi har kommet lenger enn andre, er kanskje en av de største fellene vi kan gå i. At vi har vokst så mye, forstått så mye, healet så mye eller gått så dypt at det ikke finnes mer å møte i oss.

Jeg tror ikke vekst fungerer slik.

Bevissthet er ikke et sted vi ankommer og kan slå oss ned. Det er en levende bevegelse. Et lys som hele tiden avdekker nye lag. Ikke fordi det er noe galt med oss, men fordi mer av det sanne i oss vil frigjøres.

Det vil alltid være noe nytt som viser seg. En gammel beskyttelse, en frykt vi ikke har sett helt, en identitet vi fortsatt holder fast i, eller et mønster som har vært så nært oss at vi trodde det var naturlig. Når det blir synlig, har vi et valg. Vi kan pakke det inn, forklare det, pynte på det og gjøre det mer behagelig. Eller vi kan møte det ærlig.

Vi beveger oss ikke ut av gamle mønstre ved å pakke dem inn i bomull. Vi gjør det ikke ved å gjøre dem penere, snillere eller mer spirituelt akseptable. Vi gjør det når vi våger å kjenne hva som faktisk er der, uten å glatte over det vi vet, og uten å redusere sannheten i oss for å fremstå mer balanserte enn vi egentlig er.

Den spirituelle rollen

Det finnes en rolle mange av oss kan gå inn i når vi begynner å identifisere oss som spirituelle mennesker.

Ikke spiritualitet i seg selv. Ikke dyp kontakt med sjelen, energien, hjertet, kroppen, lyset eller den guddommelige kilden. Det er noe helt annet. Jeg snakker om rollen. Bildet av hvordan vi tror vi må være for å fremstå bevisste, rene, utviklede eller spirituelle nok.

Hvordan vi skal snakke. Hvordan vi skal leve. Hvordan vi skal se ut. Hva vi kan ønske oss, og hva vi helst ikke bør ønske oss. Hvor mye vi kan ta plass, hvor mye vi kan ville, hvor synlige vi kan være, og hvor mye kraft, penger, skapelse, lyst, retning og liv vi egentlig kan tillate oss før vi begynner å frykte at vi har blitt for mye.

Mange av oss har arvet et bilde av spiritualitet som handler om avkall. Om å trekke seg bort, dempe seg, være mild, nøytral, stille, beskjeden og helst litt løsrevet fra det fysiske livet. Som om det å være åndelig betyr at vi ikke skal ønske oss for mye, skape for mye, eie for mye, synes for mye eller ville for mye med livet vårt.

Men det bildet bærer ikke hele sannheten.

Vi er spirit. Vi trenger ikke bli det gjennom en bestemt identitet. Vi trenger ikke bevise det gjennom en rolle. Vi trenger ikke se spirituelle ut for å være dypt forankret i det spirituelle.

Lyset skal ikke holdes utenfor livet

Vi er her i en fysisk kropp for å erfare livet som mennesker. Hele livet. Ikke bare stillheten, meditasjonen eller de rene øyeblikkene der alt føles åpent. Vi er også her for å møte kroppen, relasjonene, kraften, pengene, skapertrangen, grensene, motstanden og synligheten.

Skyggen bor ikke utenfor spiritualiteten. Den er en del av veien inn i mer bevissthet. Kroppen er ikke i veien for lyset. Den er stedet lyset får form. Penger er ikke i veien for spiritualitet. De kan vise oss hvor vi fortsatt bærer skam, frykt, tvil, kontroll og verdi. Synlighet er ikke i veien for ydmykhet. Den kan vise oss hvor vi fortsatt er redde for angrep, avvisning, misunnelse, kritikk eller å bli misforstått. Skaperkraften er ikke i veien for det åndelige livet. Den er et av de tydeligste uttrykkene for livskraften i oss.

Jeg tror veldig mange stopper her.

Vi går dypt innover, møter gamle historier, healer, forstår og åpner hjertet. Vi frigjør lag etter lag. Men når livet begynner å kalle oss utover, inn i synlighet, handling, skapelse og større valg, kan det indre arbeidet plutselig bli et sted å gjemme seg.

Da leter vi etter enda et mønster som må heales før vi kan gå. Enda en frykt som må forstås før vi kan ta plass. Enda et lag som må frigjøres før vi kan være synlige. Enda en prosess som må gjennomføres før vi kan leve det vi allerede vet.

Og selvfølgelig finnes det tider der vi trenger å gå innover. Det indre arbeidet er hellig. Det er dypt. Det er nødvendig. Uten det lever vi ofte fra autopilot, gamle programmeringer, underbevisste lojaliteter, følelseslag og energiavtrykk vi ikke vet at vi bærer.

Men det indre arbeidet er ikke ment å bli et evig venterom.

Det er ment å frigjøre liv. Det er ment å føre oss tilbake til kroppen, hjertet, stemmen, valgene og den synlige måten vi lever på.

Når egoet får oss til å gjøre oss små

Det finnes en side av egoet vi ikke snakker nok om.

Vi snakker mye om egoets behov for kontroll, prestasjon, anerkjennelse, rettferdiggjøring og fasade. Vi vet at egoet kan beskytte oss gjennom å ville ha rett, holde fast, forsvare seg og kontrollere livet.

Men egoet kan også beskytte oss ved å få oss til å gjøre oss små.

Det kan skjule seg bak beskjedenhet, bak det å være ydmyk nok, bak det å ikke ville for mye, bak det å alltid jobbe innover uten å gå ut med det vi vet. Det kan få oss til å gjøre oss usynlige og kalle det spirituell modenhet.

Egoet beskytter oss ikke bare mot å mislykkes. Det beskytter oss også mot å skinne.

For det er sårbart å skinne. Det er sårbart å være tydelig. Sårbart å ta plass med lyset sitt, stemmen sin, arbeidet sitt og sannheten sin. Når vi blir synlige, kan vi bli møtt. Vi kan også bli misforstått. Vi kan provosere. Vi kan vekke reaksjoner i mennesker som fortsatt har et uavklart forhold til sitt eget lys.

Da kan det kjennes tryggere å trekke seg tilbake, dempe seg og leve så hellig, rent og nøytralt at ingen kan angripe oss for å ville for mye. Men også det kan være en beskyttelse. Også det kan være frykt. Også det kan være et gammelt paradigme som forsøker å holde oss innenfor en ramme som en gang kjentes trygg.

Det betyr ikke at tilbaketrekning alltid er frykt. Stillhet kan være sant. Enkelhet kan være sant. Et liv uten behov for mye ytre synlighet kan være dypt forankret og helt riktig. Men det er noe annet enn å trekke seg bort fordi vi ikke tør å stå i kraften vår.

Forskjellen kjenner vi som regel i kroppen. Det ene gir fred. Det andre får oss til å gjøre oss mindre enn vi er.

Når spiritualiteten blir et skjulested

Det gamle spirituelle bildet har lært mange at vi må gi slipp på alt for å være spirituelle nok. At egoets transformasjon betyr at vi også må ribbe oss for kraft, synlighet, skapelse, ønsker og liv. Som om det å leve spirituelt betyr å bli mindre synlig i verden, i stedet for mer sann i verden.

Men hva om det ikke er hele sannheten?

Hva om det mest spirituelle ikke alltid er å trekke seg bort fra livet, men å stå midt i det med et åpent hjerte, klare grenser, kroppen med, kraften intakt og vilje til å møte det som vekkes når vi ikke lenger gjemmer oss?

Vi kan være lys midt i materien. Vi kan stå i kontakt med det guddommelige mens vi bygger, skaper, elsker, tjener penger, setter grenser, tar plass, feiler, reiser oss, blir synlige og lever et helt menneskeliv.

Det finnes ikke én bestemt måte å vise respekt for lysets frekvenser på. Lyset trenger ikke at vi forsvinner. Det trenger at vi slutter å gjemme det, og lar det få prege livet vårt helt konkret. Hvordan vi snakker. Hva vi velger. Hva vi bygger. Hva vi sier ja og nei til. Hvordan vi står i møte med andre mennesker.

Den andre halvdelen av veksten

Det gamle spirituelle bildet føles for lite når det forteller oss at vi må bli rene nok, stille nok, løsrevne nok eller fri nok fra menneskelige ønsker før vi kan leve åndelig. Jeg forstår hvor det kommer fra. Mange tradisjoner har hatt som mål å hjelpe oss ut av identifikasjonen med egoet. Det har sin plass. Det har sin visdom.

Men hvis reisen stopper der, blir noe borte.

For vi er ikke bare her for å løse oss fra det menneskelige. Vi er her for å la det guddommelige leve gjennom det menneskelige. Vi er ikke her for å forsvinne fra kroppen, men for å våkne i kroppen. Vi er ikke her for å gjøre oss mindre for å bevise at vi har forstått lyset. Vi er her for å la lyset utvide måten vi lever på.

Den andre halvdelen av veksten begynner når det vi har forstått, får konsekvenser i livet. Når innsikten ikke bare blir noe vi kjenner i kroppen eller ser i en prosess, men noe som endrer valgene våre, stemmen vår, retningen vår, grensene våre og måten vi faktisk lever på.

For noen av oss er ikke neste steg å bli mer spirituelle. Det er å slutte å gjemme oss bak bildet av hva vi trodde spirituelle mennesker skulle være.

Det er å stå rakrygget i livet og la lyset få synes.

Ikke som en prestasjon, en rolle eller noe som skal beundres. Det vi bærer er ikke bare ment å forstås innover. Det er ment å leves utover.

Kanskje er det akkurat der den neste veksten begynner. Når vi ikke lenger bruker spiritualiteten til å gjøre oss mindre enn vi er, men lar den gjøre oss mer hele, mer levende og mer synlige som mennesket vi faktisk er her for å være.

Det er noe av det jeg liker best med å lede grupper som Ditt krystallklare livsdesign. Vi finner ikke alltid svarene med en gang, men vi får stå sammen i det som er ekte, uferdig og levende, i stedet for at du skal sitte alene hjemme i stua og prøve å finne ut av alt selv. 

Til høsten starter jeg et nytt kull i Ditt krystallklare livsdesign, og jeg kjenner hvor mye jeg gleder meg til å gå den reisen med en ny gruppe. Ikke som en perfekt vei inn i mer spiritualitet, men som et år der vi møter det som holder oss tilbake.

Du kan lese mer om utdanningen her: www.livsfokus.no/utdanning