Når spiritualitet blir en flukt

Det finnes en spiritualitet som løfter oss ut av livet, og en spiritualitet som fører oss dypere inn i det.

Mye av det vi forbinder med spiritualitet, peker oppover. Mot høyere bevissthet, kjærlighet, lys, mening, enhet og kontakt med noe større enn oss selv. Vi mediterer, arbeider med energien vår, lytter innover, åpner for intuisjonen og forsøker å leve fra et høyere sted i oss selv.

Det kan være dypt healende. Det kan gi oss opplevelser av fred, klarhet og forbindelse som forandrer noe grunnleggende i måten vi ser livet på.

Men det finnes også en fare her.

Det som løfter oss, kan bli det vi bruker for å slippe å gå ned.

Ned i kroppen. Ned i sorgen. Ned i sinnet. Ned i skammen, frykten, avvisningen, ensomheten og alle de følelseslagene som ikke forsvinner bare fordi vi har forstått dem spirituelt.

Vi kan snakke om kjærlighet og fortsatt holde hjertet lukket. Vi kan forstå energi og fortsatt være styrt av det kroppen husker. Vi kan meditere hver dag og fortsatt trekke oss når nærhet blir virkelig. Vi kan tro på manifestasjon og samtidig gjøre drømmen mindre hver gang et valg får konsekvenser.

Da har ikke spiritualiteten forandret livet vårt. Den har bare blitt lagt over det.

Når spiritualitet blir en vei utenom

Dette kalles ofte spiritual bypassing.

Det betyr ikke at spiritualiteten er falsk. Det betyr at vi bruker spirituelle ideer, praksiser eller forklaringer til å gå utenom smerte, gamle sår og menneskelige reaksjoner som fortsatt trenger å bli møtt.

Vi sier at alt skjer av en grunn når vi egentlig er knust. Vi forsøker å tilgi før sinnet har fått fortelle oss hvor grensene våre ble brutt. Vi hever vibrasjonen når kroppen forsøker å vise oss at den ikke føler seg trygg. Vi leter etter læringen før vi har latt sorgen få være sorg.

Det kan se vakkert ut utenfra. Inni oss lever det samme gamle forsvaret videre.

Spiritual bypassing er ikke alltid lett å oppdage, fordi den kan ligne på modenhet. Vi virker rolige, forståelsesfulle og kjærlige. Vi hever oss over konflikter og forsøker å se alle sider.

Men noen ganger er det vi kaller fred, egentlig fryst tilstand. Det vi kaller aksept, er resignasjon. Det vi kaller tilgivelse, er en ny måte å forlate oss selv på.

Den transcendente erfaringen er ikke problemet

Jeg mener ikke at vi skal vende oss bort fra det transcendente.

Den transcendente spiritualiteten kan gi oss en direkte erfaring av at vi er mer enn historien vår. Mer enn kroppen, tankene, rollene og alt vi har opplevd. Vi kan kjenne oss forbundet med livet, Gud, universet, kjærligheten eller en intelligens som er større enn det personlige jeget.

Slike erfaringer kan åpne noe i oss som ikke lar seg forklare med ord.

Problemet oppstår når vi prøver å bli værende der oppe.

Når vi gjør den transcendente erfaringen til et ideal og det menneskelige til noe vi skal komme oss forbi. Når vi tror at frykt betyr at vi ikke er bevisste nok, at sinne er lav vibrasjon, eller at sorg viser at vi ikke har klart å gi slipp.

Vi er ikke mindre spirituelle fordi vi reagerer menneskelig.

Noen ganger er reaksjonen et gammelt energiavtrykk. Et følelseslag som fortsatt lever i kroppen. Et traume eller en erfaring som aldri ble møtt med den tryggheten, støtten og kjærligheten den trengte.

Da hjelper det ikke å fortelle kroppen at alt er i orden.

Kroppen må få erfare det.

Traumer forsvinner ikke gjennom forståelse alene

Et traume handler ikke bare om det som skjedde. Det handler også om det som ble igjen i oss etterpå.

Det kan leve som uro, kontroll, overprestasjon, avstand, tilpasning eller en konstant beredskap vi nesten ikke merker fordi den har vært der så lenge. Det kan vise seg i at vi holder hjertet åpent i teorien, men lukker oss når noen kommer nær. At vi lengter etter støtte, men tar alt alene. At vi vil bli sett, men gjør oss mindre i det øyeblikket oppmerksomheten kommer.

Vi kan forstå mønsteret fullt ut og fortsatt leve det.

Vi kan vite hvorfor vi reagerer, kjenne historien bak og se nøyaktig hva som skjer mens det skjer. Likevel blir stemmen mykere når vi egentlig vil være tydelige. Vi sier ja når kroppen sier nei. Vi trekker oss fra det vi ønsker oss og kaller det intuisjon, selv om det egentlig er frykten som har tatt ordet.

Forståelse er viktig. Men forståelse alene skaper ikke alltid frigjøring.

Det som lever i kroppen, må møtes i kroppen. Det som er bundet i følelsene, må få bevege seg gjennom følelsene. Det som ligger som et energiavtrykk, trenger mer enn en ny tanke lagt over det.

En spiritualitet som tåler hele mennesket

En forankret spiritualitet ber oss ikke velge mellom lys og mørke. Den gjør oss i stand til å være til stede i begge deler.

Den lærer oss ikke å bli kvitt frykten før vi går videre. Den hjelper oss å stå i oss selv mens frykten er der. Den ber oss ikke åpne hjertet uten grenser. Den lærer oss å åpne hjertet uten å forlate egen verdi, egen intuisjon og egen kraft.

Sorg, sinne, frykt og skam betyr ikke at vi har falt ut av lyset. De kan være innganger.

Sorgen kan vise hva vi har mistet. Sinnet kan vise hvor vi har sviktet oss selv. Frykten kan vise hva kroppen fortsatt forbinder med fare. Skammen kan vise hvor vi lærte at noe ved oss ikke fikk være synlig.

Når disse lagene blir møtt med bevissthet, nærvær og healing, trenger de ikke fortsette å styre valgene våre fra det skjulte.

Da begynner spiritualiteten å bevege seg fra idé til levd liv.

Det er lett å kjenne frihet i stillheten

Det er lett å kjenne kjærlighet når ingen utfordrer oss. Det er lett å føle oss tilkoblet når vi sitter alene i meditasjon. Det er lett å stå i vår sannhet når den ikke gir oss noen form for motstand.

Det er noe annet å stå i egen kraft når noen blir skuffet over valget vårt. Å holde hjertet åpent når vi ikke får den responsen vi håpet på. Å ta imot støtte uten å føle oss svake. Å lene oss uten å miste selvstendigheten. Å si sannheten uten å pakke den inn for å beskytte andre mot reaksjonen.

Det er der spiritualiteten blir virkelig.

Ikke i hvor høyt vi klarer å løfte oss, men i hvor dypt vi er villige til å møte oss selv. Ikke i hvor mange spirituelle sannheter vi kjenner, men i hvordan de får leve gjennom kroppen, grensene, relasjonene, valgene og måten vi tar imot livet på.

Spirit i oss kom ikke hit for å slippe det menneskelige. Den kom hit for å gjennomlyse det.

Ikke som en vei bort fra livet, men som en vei helt inn i det.

Vil du gå dypere inn i dette arbeidet?

I Ditt krystallklare livsdesign arbeider vi med de gamle programmene, følelseslagene, energiavtrykkene, kroppen og underbevisstheten. Med den dype bevissthetsendringen som gjør at du ikke bare forstår mønstrene dine, men begynner å leve fra et nytt sted i deg selv.

Utdanningen er for deg som har gjort mye indre arbeid, men fortsatt merker avstanden mellom det du vet er mulig og det du faktisk lever.

Les mer om Ditt krystallklare livsdesign her: www.livsfokus.no/utdanning