Vi må starte innenfra.

Alt starter innenfra. Vi kan ikke ta en snarvei der vi starter utenfra. Uansett hvordan vi bygger livet vårt fra vårt ytre skall, så vil vi en eller annen gang i livet komme til det punktet at vi oppdager at det finnes et tomt sted i oss. Et sted dypt der inne som vi har glemt finnes. Et sted dypt der inne hvor vi skulle kunne hente selvverd, selvrespekt, egenkjærlighet, kraft og selvtillit fra.

I stedet for har vi blitt vist fra vi var små barn at vi må gjøre det rette sånn at andre rundt oss ser at vi lever rett. Og med det rette menes det å oppføre seg ordentlig, ha en slank kropp, et fint hjem, en fin bil, en fin jobb, fine venner, en fin utdannelse og et fint smil. Misforstå meg rett. Det er godt å kunne ha alt dette hvis vi først fyller dette stedet dypt der inne med selvverd, selvrespekt, egenkjærlighet, kraft og selvtillit. For uten dette stedet der inne faller vi raskt sammen hvis vi får et skjevt blikk mot oss. Vi faller raskt sammen hvis noen kommer med pekefingeren og peker kritisk mot oss. Enten faller vi sammen og blir liten, eller så faller vi sammen på den måten at vi går i forsvar og bygger et enda finere liv for å motbevise det pekefingeren prøver å si.

Vi er så absolutt ikke bare kroppen vi ser med vårt blotte øye, men det er den vi måles ut fra. Det er den fine kroppen med de fine klærne og det fine smilet som glitrer perfekt når vi viser alle rundt oss hva kroppen klarer av aktiviteter og gjøremål. Det er mennesker som går så langt at de sier at mennesker med høy utdannelse er de som lever det sunneste livet. Tenk om dette sunne livet er en fasade som er bygd via denne snarveien der vi hopper elegant over dette stedet dypt der inne. Er det da ubalansen starter? Er det da vi føler kropper ikke spiller på lag lenger?

Kroppen er bare en liten del av den vi er, men vi er lært opp til at den er alt. Samtidig så overser vi den totalt. Vi overser grensene den prøver å vise oss. Vi overser veiledningene den kommer med gjennom følelser. Vi overser behovene den prøver å vise oss. Vi kjører på, og bygger skallet vårt uten å tenke over at noe dypt der inne er så mye større enn kroppen vi ser. Et dømmende blikk mot en kropp som veier noen kilo mer enn vanlig. Hva sier det deg? Det sier meg noe viktig. Det sier meg at de øynene som sender dette dømmende blikket ikke klarer å se hvem denne personen egentlig er. Jeg håper du ser at du og alle andre er så mye mer enn kroppen du ser med øynene dine. Jeg håper du sakte men sikkert begynner å se personen som står der foran deg. Personen som stråler mot deg med sin energi. Stråler mot deg med sine unike valører. Stråler mot deg med sin personlighet. Jeg håper du ser mer enn den kroppen du er lært opp til å gi oppmerksomhet. For vi mennesker er så mye mer. Uten det vi er dypt der inne av selvverd, kraft, personlighet og sjelskraft ville vi stått der som et tomt skall. Kroppen vår ville ikke stråle. Den ville ikke gitt deg opplevelse av energien som bor der. Du ville hatt en opplevelse av at det stod et tomt skall foran deg.

Neste gang du sender et dømmende blikk mot din egen kropp eller noen du går forbi på gaten, så håper jeg du ser litt videre og minner deg selv på at det er noe dypt der inne som stråler av unikhet. Minner deg selv på at kroppen du mener har for mange kilo, rynker eller skjevt smil bærer på noe som gjør den til så mye mer enn et tomt skall.

Jeg tror det er tid for å begynne å se mer enn det ytre skallet vårt. Tror det er tid for å begynne å se det som er dypt der inne. Tror det er tid for å se at vi må starte innenfra. Starte med å lytte til hva kroppen forteller oss. Gi den det den trenger i vår unike rekkefølge og tempo. Det er bare du, og ingen andre som har din fasit for ditt liv. Det er du som må finne den dypt der inne. Finne rytmen i den du er.

Jobben må gjøres. Og vi må starte innenfra. Bygge selvverd, selvrespekt og selvtillit gjennom å fylle på med egenkjærlighet og livskraft. Når dette stedet dypt der inne er fylt opp, så begynner vi å elske kroppen vår for det den er. Vi begynner å respektere kroppen vår for det den er. Vi begynner å gi den det den trenger for å kunne fungere som det er ment den skal. Men uten selvverd, selvrespekt og egenkjærlighet klarer vi ikke å høre hva kroppen forteller oss. Vi klarer ikke å fange opp veiledningene den gir gjennom følelser. Vi ser ikke grensene den viser oss. Uten at dette stedet dypt der inne er fylt opp vil vi fortsette på veien der vi overkjører og lever fra vårt ytterste skall.

Det jeg bruker nå er essensielle oljer. Det er som om de gir meg støtte til å lytte. Til å stoppe opp, og virkelig vise interesse for hvordan kroppen responderer på de forskjellige oljene. De gir meg en påminnelse av at kroppen vår bærer på hemmelige kammer som er lukket og låst, og kroppen vet akkurat hva den trenger for å klare å låse opp disse hemmelige rommene sånn at gamle oppfatninger av oss selv og livet kan slippes ut av vårt system. Jeg opplever de som en høyt vibrerende energi fra naturens skattekammer som bærer på alt det vi som menneske trenger for å støtte kroppen vår på veien mot divine kjærlighet.

Hva trenger du denne helgen for å kunne starte med å fylle dette stedet du har dypt der inne? Hvordan kan du hjelpe deg selv til å lytte? Hvordan kan du stå der i senteret av den du er, og fange opp hva kroppen din trenger akkurat nå?

Kroppen din er fartøyet som fører deg gjennom livet, og du med din personlighet og livsenergi kan skape magi ved å se helheten i den du er. Åpne for å elske deg selv. Det er da du står rakrygget og vet hvem du er dypt der inne uansett hvor mange pekefingre som rettes mot deg. Start med å fylle stedet dypt der inne. Gjør det i kjærlighet til deg selv og livet.

Del gjerne videre hvis du ønsker å inspirere noen i din verden 🙏🏼

Klem fra Sissel