Hva om du våget å vise alt?

I morgenmeditasjonen min i dag kom det en setning som traff meg på en måte jeg ikke var forberedt på:

«Tenk om det er så enkelt at det å bare være seg selv er løsningen til alt.»

Jeg kjente det som den reneste sannhet. Som om blokker av stein begynte å falle i meg.

For tenk hvor mye energi vi bruker på å skjule oss gjennom et liv. Ikke nødvendigvis ved å late som vi er noen helt andre, men ved å holde tilbake små og store deler av oss selv.

Vi viser ikke frykten når den er der. Holder tilbake tvilen. Later som vi forstår når vi egentlig ikke gjør det. Ber ikke om hjelp når vi trenger det. Vi skjuler det vi tror gjør oss rare, for mye, for lite, dumme eller vanskelige å elske.

Men mens jeg satt med dette kom det noe mer.

Det handler ikke bare om å våge å vise det som er sårt eller vanskelig. Mange av oss holder også tilbake det vakreste og mest levende i oss. Vi demper gleden. Toner ned oss selv. Holder igjen latteren når den bobler frem. Lar være å danse, være lekne eller stråle fullt ut.

Kanskje det å være seg selv egentlig handler om å våge å vise hele seg. Ikke bare de delene vi tenker er enkle å vise frem, men hele spekteret av det som er oss. Frykten når den er der. Gleden når den bobler. Uroen, tvilen, livskraften, det rare, det levende og alt det vi har lært å holde tilbake.

For i det øyeblikket vi slutter å skjule oss, er det kanskje heller ikke noe igjen å skamme seg over. Kanskje det er der friheten begynner. Ikke når vi blir en bedre versjon av oss selv, men når vi ikke lenger trenger å være noe annet enn den vi allerede er.

Hva holder du tilbake i deg?

Hva har du lært at ikke er lov, trygt eller ønskelig å vise frem? Og hvordan ville livet ditt sett ut hvis du ikke lenger trengte å skjule det?